#1 å være student i en pandemi
#1 å være student i en pandemi

#1 å være student i en pandemi

#1 Å VÆRE STUDENT I EN PANDEMI

12.mars 2020 er biblioteket i Kongens gate fylt med studenter som er kommet godt i gang med et nytt semester. Jeg sitter rundt et av de store, hvite bordene med kollokviegruppen og jobber med en vrien oppgave i markedsrett. På dette tidspunktet er denne oppgaven vår største bekymring. Samtidig som vi prøver å tolke uforståelige lovtekster, følger vi med på regjeringens pressekonferanse om covid-19 som streames på VG. Erna begynner å ramse opp drastiske tiltak, og kommer til slutt frem til at landet skal stenges ned. Vi ser på hverandre og forstår alle sammen at det kanskje kan være en fordel å komme seg hjem nå. På toget hjem til Lillestrøm blir vi sittende i stillhet. Etter en stund sier en venninne forsiktig; når tror dere vi får komme tilbake?

Komme tilbake fikk vi ikke lov til med det første, og de dagene, ukene og månedene vi ble sittende hjemme besto av både oppturer og nedturer. 

Første nedtur; permitteringsvarselet som tikket inn få dager etter nedstengingen. Dette kom ikke som et stort sjokk for en student som jobber deltid i skobutikk når landet stenges ned, men det var likevel ikke en morsom beskjed å få. Når lønnen uteblir er det tungt å være student, men takk og lov for mamma og pappa. 

Andre nedtur; skolene stengtes ned, og all undervisning ble gjort digital. Hjemmekontor og digitale verktøy ble en del av hverdagen, og både studenter og forelesere måtte tilpasse seg en ny og ukjent studiehverdag. Å møte studievenner i kantina og lese til eksamen på biblioteket var ikke lenger en mulighet, og til tross for at det ble litt lysere hver dag, ble hverdagen med ett litt tyngre. Hjemmekontor var ensomt, og jeg var nok ikke den eneste studenten som kjente på denne følelsen. 

Men dagene kom og gikk, og etter å ha kommet oss gjennom både hamstring av dopapir, hytteforbud, stenging av treningssentre, puslespillmangel, rekordsalg av alkohol og hjemmeeksamen, ble det sommer. Når gradestokken endelig viste 20 grader var ikke lenger den «nye» hverdagen like skummel og usikker som den hadde vært i mars, og på tross av den pågående pandemien var jeg (og garantert flere) mange erfaringer rikere og bedre rustet for coronahverdagen som skulle fortsette utover høsten. 

Å jobbe med skolearbeid, oppgaver og eksamen sammen på zoom, støtte og motivere hverandre ble vi verdensmestere i.

Å ringe de som ikke dukket opp på skjermen i de digitale forelesningene for å påse at de ikke hadde forsovet seg ble vi også ganske flinke til. 

Å sette pris på den fine naturen vår, gå turer, sove ute, utforske nye steder og ikke minst glede seg over hva litt frisk luft gjør med et slitent studenthode ble vi absolutt bedre til. 

Å være kreative og sosiale på en ny måte ved å arrangere både quiz, vors, bursdags- og julefeiring på FaceTime med venner og familie viste at vi kan om vi bare vil. 

Nå er snart ett år gått, og coronapandemien herjer fortsatt. Hjemmekontor, hjemmetrening og hjemmeskole er blitt normalt, og skal du ut av huset må du huske både mobil, nøkler, antibac og munnbind. Til tross for at 2021 ikke har begynt helt slik vi håpet, kan vi ikke gjøre annet enn å krysse både fingre og tær for at det resterende året blir bedre. Forhåpentligvis skal det ikke så veldig mye til.

Marthe

4 Comments

  1. Kim

    Hei Marthe

    For et spennende blogginnlegg! Jeg liker veldig godt hvordan du skildret dine opplevelser – det var som å lese en liten novelle! Det er dessuten passende lengde på teksten og er en veldig engasjerende tekst 🙂

    Til neste gang så vil jeg utfordre deg til å inkludere litt bilder og underoverskrifter for å gjøre teksten enda mer levende 😀

    Fortsett med den gode jobben. Gleder meg til å lese mer av det du skriver!

Legg igjen en kommentar til martheryengen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *